Den katolske kirke i Nord-Norge og Svalbard

Tromsø stift

Den katolske kirke i Nord-Norge og Svalbard

Nordpolmisjonen

Ved kongelig resolusjon av 6. mars 1843 ble Den katolske kirke igjen tillatt i Norge, etter at den var blitt forbudt ved lov i 1537 som en konsekvens av den lutherske reformasjonen. I den første tiden etter 1843 var Kirken i Nord-Norge underlagt Det apostoliske vikariat i Sverige, men kom så inn under Vatikanets storstilte Nordpolmisjon, opprettet i 1855/56, som ønsket å drive katolsk misjonsvirksomhet i hele det arktiske området: deler av det nordlige Norge og Sverige, Kola-halvøya, Island, Grønland, Færøyene og det nordligste Amerika. Et sentrum for misjonen ble opprettet i Alta i Finnmark, ved kjøp av Altagård, tidligere bolig for amtmannen (den tids fylkesmann). Der ble det nå bl.a. opprettet en katolsk skole, som var virksom til 1880-årene.

Selve Nordpolmisjonen ble nedlagt i 1869, og Nord-Norge kom inn under Det apostoliske prefektur Norge, i 1892 oppgradert til Apostolisk vikariat. I 1913 ble området utvidet til også å gjelde Svalbard.

I 1931 ble dette Vikariatet delt i tre; Nord-Norge med Svalbard ble skilt ut som et eget kirkedistrikt (Apostolisk prefektur) og i 1955 fikk det status som Apostolisk vikariat, ledet av en biskop. I 1979 ble vikariatet Prelatur og kalles nå Tromsø stift.